En advokat hadde på vegne av sin klient meldt et krav anslått til ca. 1,1 millioner kroner, som følge av at et medlemsforetak var gått konkurs.
Klienten hadde foretatt investeringer etter råd fra verdipapirforetaket. I ettertid avdekket han at han var gitt feilaktige opplysninger om sine investeringer. De feilaktige opplysningene hadde ført til at han foretok nye investeringer, og lot investeringer løpe lenger enn han ville ha gjort dersom han hadde fått riktige opplysninger fra foretaket. Det ble anført at det derfor var årsakssammenheng mellom den erstatningsbetingede handlingen og det økonomiske tapet.
Etter verdipapirforskriften § 9-49 skal Verdipapirforetakenes sikringsfond når et medlem har manglende økonomisk evne som beskrevet i § 9-48, gi dekning for krav som nevnt i § 9-43 oppstått i forbindelse med utøvelse av investeringstjenester. Etter verdipapirforskriften § 9-43 skal fondet dekke «krav som skyldes medlemmenes manglende evne til å betale tilbake penger eller levere tilbake finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-2 første ledd, og som oppbevares, administreres eller forvaltes av medlemmet på kunders vegne i forbindelse med investeringstjenester og tilknyttede tjenester».
Det var styrets oppfatning at kravet ikke fylte betingelsene for dekning i verdipapirforskriften § 9-43. Tapet skyldtes følgene av dårlig rådgivning, og kan hende også tilbakeholdelse av relevante opplysninger.
Tapet skyldtes ikke at medlemsforetaket ikke var i stand til å tilbakebetale penger eller levere tilbake finansielle instrumenter som ble oppbevart, administrert eller forvaltet av verdipapirforetaket. Kravet ble derfor ikke ansett som dekningsberettiget.